Du er her

Hjelp Clesti gjennom den kalde vinteren!

  • Bestemor Shqipe med lille Clesti
    Håper på en bedre fremtid Bestemor Shqipe med lille Clesti
  • Charlotte fra NN med Clesti
    Et sterkt møte  Charlotte fra NN med Clesti
  • Clesti er familiens håp
    Fremtid Clesti er familiens håp
  • Heklet snøkrystall
    Gave til givere gir inntekt til albanske kvinner Heklet snøkrystall
  • Kvinnegruppe i Albania
    Får en inntekt av arbeidet Kvinnegruppe i Albania
Publisert: 17.10.2019

I dag kommer det et brev fra Norsk Nødhjelp i mange postaksser i Norge. I brevet forteller vi historien om lille Clesti og hans familie i Albania, som gruer seg til den kalde vinteren. Familien håper på en bedre fremtid for barna, og de gjør alt for at Clesti skal få et bedre liv enn de selv har har. Bestemor Shqipe gir all sin kjærlighet og omsorg til barnebarnet, samtidig som hun er dypt bekymret for vinteren som sniker seg på. De bor trangt i en leilighet med nakne murvegger, fuktutslag og sprekker. Shqipe arbeider som stuepike, men lønnen strekker ikke til for familien. 
Med i brevet ligger også en heklet snøkrystall som er heklet av en kvinnegruppe i Albania, som har fått en inntekt av dette. Bestemor Sqhipe har også vært med på arbeidet med snøkrystallen. 

Her kan du lese det perosnlige brevet fra Charlotte i Norsk Nødhjelp: 

Kjære giver i Norsk Nødhjelp!

Mitt navn er Charlotte, og jeg arbeider i Norsk Nødhjelp fra Vestfold. Jeg kom nettopp hjem fra prosjektreise i Albania, der vi med din støtte har flere gode prosjekter for fattige mennesker – og det er derfor jeg skriver dette brevet til deg!
Jeg kommer hjem med blandede følelser, det må jeg innrømme. Å reise rundt i området vi jobber i, og besøke alle slags hjem og miljøer, har vært en emosjonell berg- og dalbane. Jeg sitter igjen med en stor takknemlighet for alle menneskene vi får hjulpet sammen med dere givere, men også en sorg for de mange som lider. Vi i NN har en klar misjon ved vårt arbeid; å gjøre folk selvstendige, i stand til å klare seg selv. Men hvordan skal vi få til dette, når det er så enorme krefter som jobber mot oss? På grunn av korrupsjon, valgjuks og organisert kriminalitet er det nå en stor emigrasjon fra landet; og det er de unge og arbeidsføre som drar. De reiser til Italia, Makedonia, Hellas og Tyskland, for å finne arbeid og et bedre liv. Leger, sykepleiere og gode lærere er nesten ikke å finne i landet lenger på grunn av dette. Bare det siste året har 400.000 albanere emigrert, og allerede for to år siden kunne man lese at over 50% av albanere levde utenlands. Så hvem er det som blir igjen? Det er barn, ungdom, mødre, eldre og uføre. De svakeste i samfunnet.
De aller, aller fleste vi er i kontakt med lever på ingen eller èn stakkarslig inntekt, som kanskje så vidt dekker husleien. Kanskje de får en symbolsk sum fra staten i alders- eller uførepensjon. Noen har en ektefelle som reiser utenlands i måneder av gangen i et forsøk på å skaffe en liten inntekt han kan sende hjem til kone, barn og foreldre. Det føles håpløst når man ferdes i et slikt land, og snakker fortrolig med menneskene som lever der. Men så erindrer jeg hva min rolle er på denne turen, og hvem jeg representerer. Jeg jobber jo i Norsk Nødhjelp, og representerer våre givere! Vi har ingen ambisjoner om å redde et land, eller en hel befolkning. Vi pleier å si: Hvert bidrag nytter, for hvert eneste barn teller! Og det er der fokuset vårt ligger; å hjelpe familie etter familie, barn etter barn, til et bedre liv.
En av familiene jeg møtte i Albania var familien Sadiku. Helt fra jeg ankom stedet der de bodde var det tydelig at det var et lite barn som var fokuset i denne familien, for ute hang det pent bittesmå klær til tørk som perler på en snor. Det eneste voksenplagget å se var en jobbuniform, slik stuepiker på hoteller bruker. Dette stemte med det jeg visste fra før, at Shqipe, husets bestemor og eneste inntektskilde, arbeider på et hotell. Faktisk er det nettopp Shqipe som kommer ut og møter meg ved gaten, og det første som slår meg er hennes varme fremtoning. Lune, snille øyne i et ansikt som tydelig har sett sin del av bekymringer. Jeg kan fortsatt se at hun en gang var en veldig vakker jente, selv etter femti år med fattigdom. «Mir dita» sier jeg, ‘God dag’ på albansk, og blir belønnet med et litt overrasket smil. Jeg opplever stadig at albanere tror jeg er en landsmann(kvinne) på grunn av fargene mine, men nei – jeg trakk vinnerloddet og ble født nordmann(kvinne!). Tilbake til historien:
Shqipe er rundt femti år, med god helse og sterk fysikk. Og dette trenger hun, for når jeg kommer inn døren i den lille leiligheten de leier blir jeg møtt av en skikkelig godklump av en energibunt. Lille Clesti er nettopp fylt ett år, fått sin første tann og er grunnen til at denne familien først kom i kontakt med vårt kontor i Albania, ‘The Door’. Han er som tatt ut av glansbildene vi fikk på søndagsskolen, med sine gyldne krøller og lubne kinn. Han har på seg en tøff genser og myk bukse, som han har fått fra Norge. Jeg får plass i sofaen, stuens eneste hele møbel. Clesti bor sammen med bestemor (Shqipe), bestefar, tante og sin mor. Moren nevner jeg avslutningsvis, fordi hun er fraværende når jeg besøker dem, og fraværende i Clestis liv. Hun har store psykiske problemer og forsvinner i lange perioder av gangen. Barnet hennes er nok et resultat av dette livet.
Siden mor er borte er det Shqipe som er Clestis mamma i det daglige, og det er tydelig i måten han ser på henne, og strekker seg etter henne for å bli plukket opp. Leiligheten de bor i er mildt sagt spartansk. Ett rom med kjøkken og stue, ett soverom og ett toalettrom. Nakne murvegger med fuktutslag og sprekker her og der, noen slitne tepper på gulvet og en slitt sofa som har sett bedre dager. Midt på gulvet står det en barnegrind i glade farger, med tre leker oppi. Her elsker Clesti å være, forteller bestefaren hans. Han ser på Clesti med kjærlige øyne. Det er noe med dette barnet som gjør alle så myke rundt ham, jeg kjenner det jeg også. Vi snakker sammen om livet og hverdagen til familien. På grunn av dårlig helse er det vanskelig for bestefaren til Clesti å få arbeid, det samme gjelder tante Anisa. Hun er 24 år gammel og har tydelig store tannproblemer. Hun er svært opphovnet rundt kjeven, og har trette, røde øyne. Jeg spør om hun har vondt, og det erkjenner hun med et nikk. Hun klarer ikke å sove på grunn av smertene. Jeg noterer meg at noe av det første vi må få til er en tannlegetime til henne. Anisa er hjemme og passer på Clesti når Shqipe er på jobb, men ønsker å arbeide når hun blir bedre og han blir større. Jeg noterer meg dette også.
Det vi er opptatt av i Norsk Nødhjelp er hvordan vi kan hjelpe familier som denne til å hjelpe seg selv. Men iblant er nøden øyeblikkelig og stor; snart kommer jo vinteren, og de har ikke råd til ved. Kulda kommer og et lite barn skal overleve og vokse. Forrige vinter hadde de ikke råd til å fyre, og måte hutre seg sammen under det lille de hadde av tepper og dyner, med en månedsgammel baby imellom seg. Det må ikke skje igjen!
Lille Clesti, bestemor Shqipe, og resten av denne familien trenger nå hjelp fra oss! Mange andre fattige familier ser også vinteren komme med stor fortvilelse; de trenger ved til å fyre gjennom vinteren, tepper, mat og bleier til de minste barna.
Jeg håper du tar dette brevet for det det er; både en bekreftelse på at hjelpen din nytter, men også en påminnelse på at hjelpen din trengs. Og så vil jeg benytte muligheten til å takke deg for at vi får formidle din hjelp til fattige barn og familier som denne, og for at jeg får besøke disse menneskene på dine vegne, lytte og prøve å hjelpe.
Hvis du har lyst og mulighet til å gi en gave til vårt arbeid for fattige familier i Albania kan du bruke giroen i brevet, eller Vipps nr. 10335.
Og husk; Alle bidrag nytter, for hvert barn teller!

Tusen hjertelig takk, varm hilsen fra Charlotte Grette Osmundsen, Norsk Nødhjelp.