Du er her

Besøk av Pendo fra Tanzania

  • Mange elever kom opp til Pendo etter foredraget og takket henne for historien
     Mange elever kom opp til Pendo etter foredraget og takket henne for historien
Publisert: 30.09.2016

Tirsdag forrige uke fikk vi besøk av vår kollega Pendo som kommer fra Tanzania. I forbindelse feltreisen med elever fra Horten vgs og Akademiet Ålesund i februar, fikk elevene møte Pendo og høre hennes spesielle livshistorie. Det inspirerte elevene og rektoren fra Horten vgs Gisle Birkeland så mye at de ønsket å invitere Pendo til Norge slik at hun kunne dele sin historie med hele skolen!
I dag bor og jobber Pendo i Arusha i Tanzania, og arbeider i tillegg til sin hovedjobb, deltid for NN bl.a. ved å representere organisasjonen i styret hos samarbeidspartnere.
Pendo er en stor ressurs for organisasjonen, hun er en sterk kvinne som taler for kvinners rettigheter og selv har hun en helt spesiell livshistorie.

Pendo vokste nemlig opp i et nomadisk stammesamfunn i bushen, nord i landet, som heter Barabaiga. De kan ligne litt på Masaiier, men er altså en egen stamme. Å vokse opp som kvinne i slike tradisjonelle stammesamfunn er ikke et enkelt liv. Allerede som to-tre-åring får man utdelt arbeidsoppgaver som er svært krevende. I tillegg opplevde Pendo å bli flyttet fra sin biologiske mor til en av farens yngre koner. Faren til Pendo er nemlig høvding i stammen og har hele tolv koner! Pendo måtte derfor vokse opp sammen med sin stemor som mishandlet henne sterkt.
Som femåring hørte Pendo om noe som het skole. Hun snakket med noen andre barn som bodde i nærområdet og de viste henne bokstaver og tall i sanden for å prøve å forklare hva de lærte på skolen. Pendo forsto ikke hva de fortalte henne, hun hadde aldri hørt om noe sånt før. Allikevel ble hun nysgjerrig og ønsket fra den dagen å gå på skole, for å lære å lese og skrive. Hun gikk til faren sin og spurte om å få lov, noe faren nektet henne. Han sa at du er ikke født inn i denne familien for å gå på skole, du er født inn i denne familien for å fullføre dine plikter som dine eldre søstre har gjort før deg. Pendo skjønte fra den dagen at å gå på skole var en drøm hun måtte legge fra seg. Men hun bestemte seg for at når den dagen kommer - at hun må gifte seg, vil hun enten rømme hjemmefra eller ta gift for å ende livet sitt. Dette var noe hun hadde sett og opplevd tidligere, at unge jenter hadde tatt gift for å ta livet sitt for å slippe unna tvangsekteskap i altfor ung alder.
Årene gikk og da Pendo ble rundt tolv år gammel, begynte faren å planlegge hennes ekteskap til en mann som var gammel nok til å være hennes far, og hun skulle bli kone nummer seks. Da husket Pendo løftet hun hadde gitt seg selv da hun var fem år. Pendos verden var på denne tiden svært tung og vanskelig. Hun utviklet sterk angst og redsel for det faren hennes ønsket at hun skulle gjøre og hun begynte å forberede seg til det hun måtte gjøre for å slippe unna. Hvis hun skulle rømme, hvor skulle hun rømme til? Hun visste ingenting om verden utenfor stammen, hun kunne ikke noe annet språk enn sitt stammespråk og hun ville miste alt. Etter hvert kom Pendo på noe hun hadde hørt om. Det var noe man kalte «kirke» og en allmektig «Gud». Hun hadde sett flere som hadde endret troen sin og blitt «kristne» og hun tenkte at dette kunne kanskje være en løsning for henne også. Hun gikk derfor til kirken og snakket med presten og bad han om hjelp. Hun bad ham om å be for henne til sin Gud om at han måtte hjelpe henne og ta vekk hennes tunge bør.
Da hun returnerte til den lille landsbyen stod broren hennes og ventet på henne. Han lurte på hvor hun hadde vært og forlangte at hun måtte forklare seg selv. Pendo svarte at hun hadde vært i kirken og at nå var hun blitt en kristen og at hun ikke ville gifte seg med mannen som faren hadde utpekt til henne. Dette ville ikke broren vite noe av og han slo henne bevisstløs for å få henne til å endre mening.

Dagene og månedene gikk der Pendo var innestengt i hytten og mishandlet fysisk og psykisk slik at hun skulle endre mening og gå med på å gifte seg. Til slutt ble brødrene trette av situasjonen, da Pendo holdt på sitt uansett hva de gjorde med henne. De tok henne med til farens hytte der han ventet på henne.
Han spurte hva som foregikk og at han hadde hørt at hun nektet å gå med på ekteskapet. Pendo svarte at det var sant, hun ville ikke gifte seg. Da ba faren brødrene hennes om å slå henne til hun endret mening. Da Pendo igjen våknet opp etter å ha mistet bevisstheten sa faren at hun hadde to valg; hun kunne enten gå med på giftemålet som han hadde bestemt, eller så ville han drepe henne selv. Pendo visste ikke hva hun skulle svare, hun kunne ikke fatte at hennes egen far ville si noe slikt til henne. Men ordene kom plutselig ut av henne; «drep meg for jeg orker ikke dette livet lenger. Drep meg så jeg kan hvile i fred». Faren så på henne og hånden hans som holdt spydet ristet, for han hadde ikke forventet dette svaret. Han tok henne med ut av hytten og ba henne snu seg med ryggen til han. Så sa han at fra denne dagen og for resten av livet er du ikke lenger min datter, du er aldri mer velkommen her. Pendo svarte han at «for meg vil du alltid være min far, ingenting kan endre det». Så løp hun.

“From that moment, I lost everything. My home, my brothers, my sisters … everything that I had ever known, my whole world” Pendo Maday.

Fra denne dagen hadde hun mistet alt. Hun mistet hjemmet sitt, brødrene og søstrene sine og hele sin verden og hun hadde ingen steder å gå. Dette var prisen hun måtte betale for sin frihet til å bestemme over sitt eget liv. Hun levde i bushen, spiste frukt fra trærne og måtte unngå å bli spist av ville dyr. Så var hun heldig og ble funnet av noen som tok henne inn. De ga henne mat, vasket sårene hennes og kledde henne. Hun tok mange strøjobber for å tjene til livets opphold. Etter hvert fikk hun jobb hos en svensk misjonærfamilie der hun jobbet som husholderske og barnevakt.
Pendo har også gått gjennom mye siden da for å bli den hun er i dag. Men noe av det viktigste hun har lært seg, handler om tilgivelse. Dette snakket hun også om for elevene da hun var i Norge. Ved å hate faren sin eller gå rundt med et sinne om det som har skjedd, vil hun bare såre seg selv. Hun fant ut at hun måtte la det gå. Det tok henne ti år å bli tilfreds med dette, men i dag har hun tilgitt ham. 
Pendo ønsker også å takke elevene på Horten vgs.Vilde og Arslan og rektor Gisle Birkeland som har stått i bresjen for at Norgesbesøket skulle bli en realitet. Hun vil også takke alle elever og lærere ved Horten vgs, Nøtterøy vgs, Re vgs. og Akademiet Ålesund som har hørt på hennes historie og tatt imot henne på en fantastisk måte.