Norsk Nødhjelp i Tanzania
Tanzania er et vakkert land, med Victoriasjøen, Afrikas høyeste fjell Kilimanjaro (5895moh), den kjente nasjonalparken Serengeti og øya Zanzibar i det Indiske hav. Bak den flotte fasaden lider Tanzanias befolkning under fattigdom og nød, dette på tross av at landet har mottatt mye bistand fra omverdenen, og har siden 1966 vært et prioritert land når det gjelder norsk bistand.

1961 ble fastlandsdelen av Tanzania frigjort fra Britisk styre, under navnet Tanganyika. Zanzibar sluttet seg til i 1964, og unionen fikk navnet Tanzania. Under president Nyerere (1961-85) førte landet en selvstendig politikk som førte til at mange bistandsmidler kom inn i landet. Innenriks forsøkte Nyerere å utvikle en afrikansk sosialisme med opprettelse av jordbrukskollektiver og statseid industri, men det forventede resultatet uteble. Lån i utlandet ble tatt opp, og gjelden er stor. President Mwyni avtalte med verdensbanken og det internasjonale pengefondet å starte en privatiseringspolitikk og skjære ned på offentlig forbruk, noe som har ført til stor sosial uro. Først i 1992 ble det tillatt med flere partier i Tanzania, og i valget i 1995 vant Benjamin Mkapa en stor seier, og ble landets president. Norsk Nødhjelp har arbeidet i Tanzania siden 1996, primært med jordbruksprosjekter for enker med barn. I 2003 fattet vi mistanke om at vår samarbeidspartner ikke spilte med åpne kort, og da vi forlangte å få vite mer om hvordan de brukte pengene vi sendte dem fikk vi ikke noen avkarende svar. Samtidig fikk vi melding fra dem om at de hadde funnet en annen samarbeidspartner, og da valgte vi å trekke oss fra samarbeidet siden vi ikke ønsker å bruke våre giveres gaver til urent spill. Siden 2005 har vi arbeidet med mikrofinans i Tanzania.

Mikrofinans
2005 er det internasjonale mikrofinansåret. Det er bred enighet om at mikrofinans er fremtiden for bistanden blant hjelpeorganisasjoner både i Norge og ute. Noe ikke minst Nobels Fredspris for 2006 til Mohammud Juunus og Grameen Bank understreker. Mikrofinans når ikke ut til de fattigste av de fattige (fordi de rett og slett trenger nødhjelp i form av mat og klær først), men til de som er hakket over. Tidligere var det stor fokus på at det først og fremst var kvinner som gjorde seg best nytte av mikrofinans, men nyere forskning sier at også menn bør få være med på dette for å 'komme seg ut av puben'.

Mikrofinans er å gi lån, sparemuligheter og andre finansielle tjenester til de fattige. Fattige, som alle andre, trenger ulike finansielle instrumenter for å kunne drive sine foretak, bygge opp kapital, stabilisere inntekt og utgifter og kunne beskytte seg mot hardere tider.

De fattige kommer sjelden i kontakt med de 'vanlige' finansielle tjenestene, -fordi de ikke har noen sikkerhet å stille overfor de kommersielle bankene. Mikrofinans går derfor ut på at det dannes små uformelle 'banker'. Det dannes så små grupper av mennesker (gjerne fra samme landsby, de kan være venner, de kan ha samme interesseområde etc) som tar opp lån i disse 'bankene'. Personene i denne gruppen er gjensidig ansvarlige for å tilbakebetale lånet til 'banken'. Litt forskjellig fra 'bank' til 'bank' tilbys medlemmene av gruppen kurs i økonomi, de læres opp til sparing og investering, noen steder tilbys de også forsikringer og annen finansiell service.

'Bankene' har en utlånsrente på 22 % (har også sett høyere tall). Gruppene har gjerne enda litt høyere rente til sine medlemmer, slik at den kan tjene opp penger, evt ha en buffer dersom ett medlem ikke klarer å følge opp sine forpliktelser. Tilbakebetalingsprosenten til gruppen er høye, gjerne opp mot 98%. Tilbakebetalingsprosenten til 'banken' er 100%. Mikrofinans gjør at de fattige selv tar ansvar for sin egen utvikling, de er ikke bare passive mottakere av hjelp. Dette gir dem selvfølgelig en mye bedre selvfølelse av å mestre sin egen hverdag.

Norsk Nødhjelp hart en samarbeidsavtale med ACIST, en tanzaniansk organisajon eller 'mikrobank'. Norsk Nødhjelps 'innvestering' vil kunne brukes om og om igjen, i og med at pengene tilbakebetales. Vi ser virkelig frem til samarbeidet med ACIST.

Du kan lese om Vestfoldfondet andre steder på våre hjemmesider. Hensikten med dette fondet er å skaffe penger vi kan sette i sirkulasjon til Mikrofinans i Tanzania. Horten Videregående skole har vært den første bidragsyteren til fondet og pengene fra deres aksjon i 2006 er nå i sirkulasjon blandt låntagere i Tanzania.